Utviklingsarbeid, innovasjon og forskning

En systematisk, vitenskapelig tilnærming til undervisning begynner for min del for alvor i forbindelse med Phd-arbeidet mitt i IKT og læring (Personal Publishing Environments ❧). En kortversjon av sentrale funn finnes i forelesningen "Critical vocabulary in the analysis of an eLogg case" (Hoem, 2009)  [Vedlegg 1]

Phd-arbeidet hentet empiri fra et omfattende aksjonsforskningsprosjekt, Dramaturgi i distribuert læring (DDL, 2003-2005), støttet av daværende ITU (IT i utdanningen). Prosjektet utviklet en digital læringsomgivelse, for å legge best mulig til rette for samspill mellom individuell og kollektiv tekstproduksjon, med sikte på å forbedre læring. Jeg var initiativtaker, deltok i søknadsarbeidet og etter hvert den som bidro til vesentlige deler av den faglige agendaen for utviklingen av eLogg. Dette var en omfattende prototype på en digital læringsomgivelse, utviklet og testet i samarbeid med skoler.

Utvikling av elæring for nettstudier

Et viktig bakteppe for designet av eLogg var min egen utforsking av personlige nettsjangere. Jeg er generelt interessert i mulighetene som kom med en alminneliggjøring av World Wide Web, og særlig nyvinninger innen personlige publiseringsløsninger – de første, bredt tilgjengelige bloggsystemene kom i 1998-99. Gjennom å være en aktiv bruker så jeg en rekke muligheter som blogger ga for å vise frem, dele og diskutere faglige tema, og på den måten skape personlige læringsnettverk (Hoem, 2004a). Jeg tok blogger, og de samme prinsippene i bruk ved egen undervisning ved NTNU, i perioden 2003-2008, og senere i flere nettstudier ved Høgskolen i Bergen (2008-16).

Arbeidet med eLogg var nyskapende for sin tid, og sammen med doktorgradsarbeidet resulterte det i en undervisningsfilosofi som har preget meg siden. Undervisningsfilosofien kan kondenseres til åpne kommunikasjonssystemer, som legger til rette for et læringsmiljø basert på deling, der de lærende får best mulige forutsetninger for å lære av hverandre og ha innsyn tilbakemeldinger. (Hoem, 2006a, b & c). eLogg introduserte blant annet samskriving, med mulighet for å identifisere individuelle bidrag. Dette på et tidspunkt da konseptet samskriving var reelt nyskapende – flere år før tjenester som Writely (senere Google Docs) og lignende skytjenester. Funksjonaliteten var inspirert av mine egne erfaringer med blogger, der det å konsumere og produsere er tett knyttet sammen – så tett at de ulike prosessene knapt lar seg skille fra hverandre i en læringskontekst.

Erfaringene fra arbeidet med eLogg og tilhørende forskning tok jeg med meg i utviklingen av en helt egen løsning for nettstudier og tilhørende didaktikk, som første gang ble tatt i bruk i undervisningen i nettstudiet Digital fotografering, fra 2008. 

Nasjonal digital læringsarena

Arbeidet med Phd-avhandlingen (Hoem, 2009a) presenterte innovative perspektiver på undervisning og læring. Dette var bakgrunnen for at jeg ble del av prosjektgruppen som utviklet det som ble til Nasjonal Digital Læringsarena (NDLA), i 2007. Jeg deltok i arbeidet med å etablere og forme NDLA, frem til dette ble en selvstendig tjeneste i 2009. Jeg arbeidet med utvikling, og utprøving og en rekke bidrag til det faglige innholdet. 

Knyttet til NDLA fikk jeg satt i gang utviklingen av to nyskapende publiseringsløsninger for medierike nettekster i utdanningssammenheng. Det ene publiseringssystemet var Memoz  [Vedlegg 2], et system for det jeg betegner som spatial nettpublisering (Hoem, 2010). Memoz ble tatt i bruk i skoler, og gjenstand for et større forskningsprosjekt (Hoem og Schwebs, 2010), finansiert gjennom daværende IT i Utdanningen (ITU). Løsningen tok blant annet i bruk digitale kart som en av flere innholdskomponenter, og peker slik sett fremover mot mitt senere arbeid med lokative medier. Ideer og løsninger som jeg senere har tatt i bruk, og tilpasset for undervisning i skoler ✂.

I prosjektene hvor vi jobber med kunstfaglige forskningsformer (se under Samarbeid om utvikling av undervisning), sammen med studenter og elever, legger vi vekt på hvordan vi kan vekek skaperglede hos den enkelte student og elev, samt hos gruppen som kollektiv. Vi legger til grunn at det som setter i gang en skapende prosess er en form for impuls – forstått som et ønske om å skape og endre, forårsaket av en form for ubalanse (Ross, 1978). Dette gjelder både på individnivå, og for de lærende som kollektiv. Her kan vi som undervisere utgjøre en betydelig forskjell. Gjennom undervisningen skaper vi situasjoner som gir studenter og elever et ønske om selv å skape, noe som ut fra et konstruksjonistisk læringssyn er det beste fundamentet for å lære.

Jeg finner denne modellen svært anvendbar på tvers av fag, som et verktøy for å tenke omkring hva en ønsker å oppnå med undervisningen. For meg henger modellen, særlig i min utvidede versjon, sammen med et dannelsesideal knyttet til en "selvoverskridende" prosess der individet kommuniserer med andre. Dannelsen skjer i en vekselvirkning mellom produksjon og refleksjon, dels gjennom individuelle opplevelser og erfaringer, dels ved å ta del i et kollektiv. 

Jeg ser en forbindelse til Humboldts dannelsesbegrep (Bildung), med utgangspunkt i "selvets kraft og uttrykk" og hvordan dette samvirket med “kulturens makt og påvirkning” (Løvlie, 2003 s. 347). I forlengelsen av Humboldts tanker om Bildung, ser Wolfgang Klafki danning som en sammenvevd prosess, der individet på den ene siden får tilgang og innsikt i et kulturinnhold, og på den annen side at individet åpner seg for kulturinnholdet (Straum, 2018). I min undervisning innebærer dette å eksponere studenter for varierte kulturuttrykk, og la studentene komme tettere på de kulturelle uttrykkene gjennom selv å skape innenfor, eller i brudd med ulike tradisjoner.

Jeg har arbeidet med sammenhenger mellom kommunikasjonsteknologi, undervisning og læring. Dette er dels basert på utstrakt, praktisk bruk og forsøk med ulike teknologier, og påfølgende forskning. 

I 2013-2014 hadde jeg en delt stilling som Prosjektleder for elæring ved Høgskolen i Bergen, direkte underlagt utdanningsdirektøren. I denne perioden holdt jeg flere innlegg ❧ der jeg argumenterer for at vi (undervisningsinstitusjonen) bør tenke gjennom nye didaktiske metoder, inkludert vurderingsformer, før vi bestemmer hvilken infrastruktur som best støtter didaktikken. Dette dreier seg om programvare, læringsplattformer mm, men også fysiske rom- og interiørløsninger, forhold som i liten grad kan bestemmes av den enkelte lærer. Til slutt kommer den fasen der en kan tenke på teknisk utstyr som kan støtte infrastrukturen, både det som finnes i ulike undervisningssituasjonene, og de løsningene studentene har tilgang til i hverdagen. Mitt arbeid for å fremme en slik tenkning lyktes ikke. Selv i dag er det dessverre slik at teknologi anskaffes eller fjernes, uten god forankring i pedagogisk grunnsyn og påfølgende didaktiske metoder. Jeg forsøker fremdeles å arbeide aktivt, for at undervisning med teknologi følger denne logikken: didaktikk – infrastruktur - tekniske løsninger.

Jeg var med i det daværende Nettverksuniversitetets Faggruppe for produksjonsteknikk. I 2004 leverte jeg en delrapport Personlig publiseringssystem som læringsverktøy ❧ (Hoem, 2004), skrevet på et tidspunkt da digitale studiestøttesystem (LMSer) var på vei inn i høyere utdanning. På dette tidspunktet var jeg sentral i de faglige diskusjonene omkring LMSenes egenskaper, der jeg tok sterkt  til orde for at ulike systemers design har betydelig innvirkning på læring. Knapt noen er uenig i dette i dag, men dette var langt fra tilfelle for drøye tyve år siden. Den gangen var det en forbausende utbredt oppfatning, også blant pedagoger, at tekniske systemer nærmest var et “tomt skall” som kunne “fylles med innhold”. Vi har kommet videre siden den gang, men vi har fremdeles utfordringer med systemer og regler, som påtvinger oss bestemte kommunikasjonsformer. 

Et rimelig krav til kommunikasjonsløsningene er at disse må støtte studentenes læring, både hjemme og i klasserommet. Jeg ser nettressurser som sentrale i denne sammenhengen. Nettressurser er veien å gå der undervisningens innhold endres raskt, og/eller tjener på å vise praktiske eksempler. Jeg har gjennom to tiår arbeidet med å utvikle læringsressurser for nett, til et punkt der jeg knapt har en eneste undervisningsøkt uten at undervisningen er støttet av materiale, publisert åpent tilgjengelig på nett.

Jeg bruker mye tid på forsøk med ulike løsninger, for å finne gode løsninger for undervisningen. Dette innebærer at jeg selv forsøker å benytte de samme verktøyene som studentene vil være henvist til i sitt virke som lærere [F eks Vedlegg 5] .I praksis betyr dette at jeg benytter enkle, tilgjengelige løsninger fremfor mer profesjonelle programmer med flere funksjoner. På denne måten forsøker jeg å vise hvordan en kan strekke løsninger, beregnet for konsummarkedet, i retning av profesjonelle bruksområder. Håpet er at jeg på denne måten kan bidra til at studentene får med seg kunnskaper som de faktisk får mulighet til å ta i bruk i praksis. 

David Kolbs erfaringsbaserte læringssyklus (Kolb & Kolb, 2013) er også i dag en viktig tankefigur for meg, sett i sammenheng med konstruksjonisme (Papert & Harel, 1991), der en legger vekt på konkrete erfaringer. Jeg forsøker å være tett på studentenes arbeidsprosesser. I veiledningen er det imidlertid en balansegang mellom å delta og reflektere sammen med studentene, og å gi rom for studentenes egen aktive eksperimentering. 

Jeg har supplert Kolbs modell, i samsvar med min egen tenkning, der “teknikker” og bruk av “redskaper” er noe som en som underviser må gi en innledende introduksjon til. Studentene må imidlertid gjøre sine egne erfaringer gjennom arbeid med materialer, og slik utvikle et praktisk klokskap (“fronesis”). Her vil jeg som veileder komme inn med innspill og råd, men jeg tenker at studentene først og fremst utvikler praktiske ferdigheter i samspill med sine medstudenter. Jeg plasserer “danning” i overgangen mellom reflekterende observasjon og abstrakt begrepsdannelse, en fase der en som veileder forsøker å komme inn og plassere refleksjonen omkring de praktiske arbeidene inn i forhold til teori. I denne fasen er det også naturlig å snakke om arbeidenes relevans i en fagdidaktisk sammenheng, samt hvordan arbeidene vurderes.

På masternivå har jeg emneansvar for emnet Estetikk i praksis og teori ❧ (KH503), der jeg forsøker å gi studentene frihet til å utvikle sin egen faglighet. Dette for at studentene skal bli bedre i stand til å utforme selvstendige masterarbeider. Tilbakemeldinger fra studentene, gjennom referansegrupper, klassekontakter, individuelle samtaler og innleverte arbeider, fremmer både fordeler og ulemper med hensyn til frihet, innenfor de rammene som arbeidskravene setter, og strammere rammer. 

Studentene har delte meninger om friheten de gis. Selv masterstudenter er ikke vante til å forholde seg til oppgaver som ikke stiller bestemte krav til hva de skal levere. Jeg har imidlertid et uttalt ønske at studentene får øve på selvstendig arbeid, der de må utvikle noe av innholdet selv. Min oppgave, som emneansvarlig og en av faglærerne, blir å være tett på og støtte studentene i faser der de er usikre på egne valg. Mange studenter synes å sette pris på fleksibilitet. 

Som underviser opplever jeg samtidig at de studentene som bruker mest tid sammen i verkstedene, har størst faglig utbytte. Det er også en nødvendig måte å øve seg på kollegialt samarbeid, noe som i mange sammenhenger handler om å inspirere og la seg inspirere av hverandre. 

Jeg forsøker systematisk å “legge noe igjen” etter en undervisningsøkt, en periode eller praksismøter. Dette betyr at jeg skriver oppsummeringer av praksismøter, gjerne med forslag til teknikker, teori og ressurser. På denne måten forsøker jeg å sette studentenes og praksislærerens arbeid inn i en sammenheng, sett fra mitt utenfraperspektiv. I forbindelse med egen undervisning legger jeg alltid ut nettressurser, som studenten kan bruke til forberedelse, men ikke minst for repetisjon og noe de kan komme tilbake til senere. Dette fordrer åpent tilgjengelige ressurser, som studentene kan ha tilgang til også etter at de har sluttet ved HVL.

En viktig måte å bidra til et fagfellesskap er deling gjennom artikler, som kan inngå i lærerutdanningens kunnskapsbase. Jeg forsøker her å bidra til utvikling av utdanningskvalitet i fagfellesskap ved å engasjere meg konstruktivt i kollegers undervisning med ulike materialer, samt ta kolleger med i egne undervisningsrelaterte og kunstfaglige arbeider. Dette kommer til uttrykk gjennom en rekke undervisningsopplegg, faglige presentasjoner, vitenskapelige publikasjoner og kunstfaglige prosjekter, utviklet og samskrevet med kolleger. Eksempler på slike artikler er utvikling av metoder for arbeid med nye former for visualisering (Hoem og Schwebs, 2018), digital teknologi i språkfag (Hoem og Iversen, 2020) [Vedlegg 6], bruk av AR i forbindelse med studenters produksjon av fysiske bøker (Eide og Hoem, 2023) [Vedlegg 9], og anvendelse av ulike kamerateknikker for å formidle og forstå omgivelsene på nye måter (Bråten og Hoem, 2022) [Vedlegg 4] .I de senere årene har jeg også benyttet kunstfaglige forskningsformer som en måte å formidle på, se Utvikling av undervisning gjennom kunstprosjekter.