Mye av min undervisning handler om hvordan vi kan ta i bruk og utnytte nye, digitale medier i skapende arbeid. Det innebærer at jeg forsøker å utforske og lære meg det som er “nytt”. Noen ganger gjør jeg forsøk som fyller en konkret funksjon i undervisningen. Andre ganger er det snakk om utforsking av teknologi, som kan ha et potensial i undervisning. Dette innebærer at jeg ofte går feil. Jeg ender med å bruke tid på å utforske løsninger som ikke kommer til direkte anvendelse i undervisningen.
Jeg prøver og feiler! Jeg tenker at det samme bør prege deler av studentenes læring – de må få muligheter til ikke alltid å måtte lykkes. Nettopp muligheten til å forsøke noe som ikke fungerer, finne andre løsninger, repetere og øve i sitt eget tempo er vesentlig.
Jeg bruker en stor del av undervisningstiden min i skoler, gjennom ordningen Desentralisert ordning for lokal kompetanseutvikling i skole ❧. Dette er en ordning som kom i forlengelsen av Meld. St. 21 (2016–2017) Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen ❧. Gjennom en lang rekke "gjesteopptredener" får jeg ta del i svært varierte praksissituasjoner, der jeg får prøvd ut og kalibrert egne undervisningsopplegg.
Det særlig to forhold jeg tar med meg tilbake til undervisningen med studenter:
Mange lærerkollegium jobber systematisk med formativ vurdering. Dette tar gjerne utgangspunkt i diskusjoner omkring utdanningens hensikt, tydelig formulert i Opplæringslova (§ 1-3) ❧: å "opne dører mot verda og framtida" og legge til rette for at elevene får "utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong." Jeg forsøker å gi noen bidrag som peker studenter og elever i retning av en positiv og konstruktiv tro på tidene vi går i møte.
Et annet forhold som blir tydelig for meg gjennom arbeid i skoler, er viljen til å prøve sammen med elevene. Lærere som er forbilledlige i sin bruk av teknologi, understreker hvor viktig det er å våge å feile, sammen med elever, studenter og kolleger.
I veiledningssituasjoner forsøker jeg å være tett på det studentene gjør, gi dem ansvar for å finne ut av ting, og bidra gjennom praktisk problemløsning og formativ vurdering. Jeg forsøker å gi rom for at studentene får arbeide på egen hånd, og spørre hverandre, fremfor å replikere de metodene og teknikkene som jeg presenterer som “riktige”. Jeg legger et fundament i form av gjennomganger og tilgjengelige læringsressurser, og forsøker på denne måten å skape et utgangspunkt for studentenes videre utforsking.
Ved HVL på Kronstad har vi få muligheter til å drive undervisning ute. Ovenfor er studentene invitert hjem i min hage, for å kunne gjøre forsøk med primitive former for keramikkproduksjon. De får prøve seg på teknikker med stor risiko for å misslykkes. Andre ganger tar vi studentene med for å få lignende opplevelser, ved ulike gallerier og (frilufts)museer.
I mitt virke som utdanner har jeg alltid samarbeidet med flere fagmiljøer, og underviser dermed ulike studentgrupper. De senere år er dette fortrinnsvis ved Institutt for kunstfag, der jeg nærmer meg fagfeltene musikk og drama, men også miljøer som kan tilføre andre kompetanser innen pedagogikk, språk, teknikk og design. Ut over bidrag i selve undervisningen, er dette knyttet til en rekke prosjekter.
Av plassmessige hensyn er omtalene av de enkelte prosjektene holdt korte:
Jeg har i en årrekke samarbeidet med fagpersoner ved engelskseksjonen ved HVL, med prosjekter som Wiki Storyline (Rimmereide, et al. 2011), og Erasmus-prosjektet Mobilising and Transforming Teacher Education Pedagogies ❧ (MTTEP) (2014-2017). Sistnevnte prosjekt produserte nettbaserte ressurser og ebøker, og kom i forlengelsen av mitt tidligere arbeid med nettstudiet Medierike ebøker.
Prosjektet resulterte i flere artikler, blant annet Aesthetic Experience Through Students’ Production of Digital Books ❧ (Rimemreide et al. 2018), og Producing Hypertext Narratives for Mobile Phones (Hoem og Iversen, 2020) [Vedlegg 6].
Studenters refleksjoner omkring å selv produsere ebøker med Book Creator:
Ved HVL har jeg benyttet sfæriske medier i egen undervisning, i BLU, GLU og i skoler (se eksempler ✂) i nærmere ti år. Dette har også resultert i systematisk utforskning, gjennom prosjekter som Interaktivt, virtuelt feltarbeid ❧, med Nord universitet. Prosjektet fremskaffet kunnskap og erfaringer om anvendelse av sfæriske (360-graders) bilder og video, med sikte på bruk innen høyere utdanning.
I 2023-24 deltok jeg i et EØS-prosjekt med det polske universitetet WSB Merito University Wroclaw. Mitt bidrag var et omfattende undervisningsopplegg om Spherical media, VR and AR ✂.
Innen for rammene av Digitalisering i GLU, 2018, ledet jeg et prosjekt med samarbeid med fagpersoner ved matematikk og samfunnsfag, med sikte på å utvikle metodikk for Robotassistert undervisning ❧. Prosjektet innebar utprøving i undervisning ved HVL, og i samarbeid med grunnskoler.
I forlengelsen av dette prosjektet har jeg samarbeidet med kolleger innen programmering og robotikk: Se “Nyskaping gjennom bruk av roboter i undervisning” (Fojcik et al. 2023) [Vedlegg 8].
Jeg arbeidet mye med MOOCs (Massive Open Online Courses) i perioden opp mot, og etter MOOC til Norge — Nye digitale læringsformer i høyere utdanning ❧ (NOU, 2014). I prosjektet Det digitale bibliotek ❧, støttet av Norgesuniversitetet og gjennomført i samarbeid med e-læringsmiljøer ved Nord universitet, undersøkte vi hvordan interaktive moduler i en MOOC påvirker studenters læring (Hoem et al. 2017) [Vedlegg 3]. Jeg utforsket hvordan tradisjonelle presentasjoner og nettvideo kan inneholde interaktive elementer.
I prosjektet Sampling av lyd og bærekraft ❧ (2022/23) ble det utviklet metodikk som er tatt inn i estetikkemnene i musikk (MU502) og kunst og håndverk (KH503), på masternivå i grunnskolelærerutdanningen. Prosjektet var et samarbeid med Kronstad skole, der vi innledet forsøk med lydsampling med sikte på at elever lager ikke-tonal musikk. Dette peker videre mot Sonic Greenhouse (se nedenfor) og videre samarbeid med skoler.
En video av min presentasjon om sfæriske medier, under konferansen Exploring Visual Worlds of Education 2021:
Gjennom et flerårig samarbeid med det spanske robotselskapet Aisoy, var jeg (kanskje for) tidlig ute med å undersøke hvordan roboter kan spille en rolle i undervisning:
I de siste årene har jeg arbeidet med kunstig intelligens (KI) i undervisningen, dels ved HVL, dels i skoler og i innovasjonsprosjektet KI-Storyline ❧ (2023/24). Jeg ble involvert i innovasjonsprosjektet på bakgrunn av omfattende arbeid med storylinemetodikk, samt at jeg allerede var i gang med å benytte generativ kunstig intelligens ❧ (KI) i egen undervisning. Sammen med Gro Røsland skrev jeg artikkelen “Storyline ved bruk av KI” (under utgivelse).
Arbeidet videreføres i Erasmus-prosjektet AI-Teach ❧ (Enhancing teachers' AI Literacy) (2025-27).
Å vise frem og sette kunstfaglige arbeider i spill, er en vesentlig del av undervisningen i de estetiske fagene. Fremvisning er en sentral del av alle estetiske læringsprosesser. Jeg har jobbet systematisk med å involvere studenter i kunstprosjekter (se nedenfor), og med arenaer der studenter kan vise frem sine arbeider. Dette er spesielt aktuelt på masternivå, der vi har studenter og undervisere ved flere campuser, samtidig som vi ønsker å utvikle studentenes masterprosjekter i en mer praktisk retning.
I nettverksprosjektet Fysiske og virtuelle visningsrom ❧ (2023/24) utvikler vi en visningsarena for å kunne stille ut kunstfaglige arbeider, med relevans for veiledning og vurdering i situasjoner der fysiske møter ikke lar seg gjøre. Jeg kommer tilbake til dette under Videre utviklingsarbeid.
Innovasjonsprosjekter Sonic Greenhouse ❧ (2024/25) utvikler et digitalt-akustisk instrument for ikke-tonal musikk, i samarbeid mellom skoler og HVL. Gjennom dette prosjektet samarbeider jeg med tekniske miljøer, som har gjort det mulig å ta inn nye elementer i undervisningen, både i kunst og håndverk og musikk, samt gjennom samarbeid med skoler. Prosjektet trekkes inn i masterutdanningene i kunst og håndverk og musikk, og skaper tverrfaglige møter omkring lydskaping.
Fra et undervisningsopplegg med masterstudenter i musikk og kunst og håndverk. Studentene lager eksperimentell musikk, og fremfører i Harald Sæveruds stue, i komponisthjemmet Siljustøl.
Studenter bygger sine egne design for de digitale instrumentene. Studentene finner ut av praktiske problemer i møte med materialene.
Etter at jeg begynte ved lærerutdanningen har jeg systematisk brukt undervisningen for å utforske kunstfagdidaktiske arbeidsmåter, ved å ta med studenter i kunst- og innovasjonsprosjekter.
De siste årene har jeg gjennomført en rekke prosjekter, der studenter og elever involveres, som ender opp med en større offentlig utstilling:
Umbraludu ❧ (Bråten og Hoem, 2025)
Pappelonia ❧ (Bråten og Hoem, 2024)
Pappenheim ❧ (Bråten og Hoem, 2023)
Aquafoni ❧ (Hoem, Ringheim og Skreden, 2022)
Auditolocomotiv ❧ (Hoem, Goodwin og Bråten, 2019)
Drit i det ❧ (Hoem, Stalheim og Ringheim, 2017).
Disse kunstfagdidaktiske prosjektene har funnet en form som vi integrerer i GLU-utdanningen. De studentene som deltar tar kunst og håndverk i 3. studieår, og de fleste går videre til master i kunst og håndverk. Dermed kan vi sette studentenes egne erfaringer inn i en praktisk-teoretisk ramme, og bygge kunnskap og bevissthet om estetiske læringsprosesser over tid.
Prosjektene blir til gjennom et kollegialt samarbeid, og det er ikke mulig å peke på hvilke av de individuelle bidragene som har størst betydning. Som undervisere forsøker vi å eksemplifisere samarbeidsformer, som vi ønsker at studentene skal ta med seg i sitt profesjonelle virke som lærere. Jeg har introdusert begrepet kollektivitet (Hoem, 2021, s. 104), for å beskrive hvordan mange individer gjennom sine valg og handlinger skaper noe som fremstår som sterkere enn det enkeltindivider kan frembringe på egen hånd. I egen undervisning ønsker jeg å legge til rette for kollektivitet, der de arbeidene som studentene bidrar med kan oppleves som en helhet. Ved den endelige fremføringen møter dermed studentene sine egne bidrag i en ny kontekst, med ny meningsdannelse og tilhørende estetiske erfaringer (Skarprud, Bråten og Hoem, 2024) [Vedlegg 10].
Tre studenter spiller lydinstallsjonen Aquafoni ❧ , en installasjon de selv har vært med på å lage, og som barn fikk oppleve under Festspillene 2022.
Disse kunstfagdidaktiske prosjektene bygges opp rundt en modell, som initieres gjennom en kunstnerisk ide, der studenter involveres tidlig i prosessen. Deretter gjennomføres arbeid med studenter, elever og lærere, og ender med en kunstnerisk fremføring.
Undervisningsmodellen er utviklet sammen med Ingvard Bråten, og kan illustreres slik:
Fra vår introduksjon til Pappelonia ❧ (2024), slik elevene møtte det. Den fiktive Fillippo Brunpapp, capsen til hans sendebud og et relieff. Det siste som en av elevens oppgaver. Studentene blir satt inn i fiksjonen og veileder elevene i deres arbeid.
Nedenfor studenter og elever i samarbeid om tablåer og animasjoner til Pappenheim ❧ (2023):